Film: spooky scary movies

I anledning spooktober og detta høstmørket har jeg lagd ei lita liste med gode og undervurderte skrekkrelaterte filmer som man kan kose med i mørket.

What We Do in the Shadows

En av de morsomste filmene jeg har sett i det siste er What We Do in the Shadows (2014), en mockumentary hvor et kameracrew følger vampyrene Viago, Vladislav, Deacon og Petyr i hverdagen deres. Sammen deler de et stort hus i Wellington og de strever med å håndtere det trivielle hverdagslivet, alt fra å betale husleie og fordele arbeidsoppgaver i hjemmet til å være rivaler med en gjeng varulver.

Manusforfatterne Clement og Waiti har skrevet et vanvittig morsomt og smart manus som spiller på vampyrloren. Humoren baserer seg mye på den absurde kombinasjonen av det overnaturlige og det hverdagslige, og kontrasten som oppstår av udødelige vampyrer som bokstavelig talt krangler om hvem som skal ta oppvasken. Dette er deadpan humor på sitt aller beste som vil få deg til å le høyt og mye.

It Follows

Jeg er egentlig ikke så stor fan av overnaturlig skrekk: selv om det absolutt finnes mange gode filmer innen sjangeren så er jeg ganske realistisk av natur og blir derfor sjeldent ordentlig redd av det. MEN It Follows (2014) er et velfortjent unntak, for dette er en av de mest creepy, skremmende og vellagde skrekkfilmene jeg har vært borti som har gjort meg ordentlig freaked out – og den er ikke bare en av de beste skrekkfilmene, men også en av de beste filmene generelt sett.

I en forstad i Detroit møter vi en gjeng ungdommer, og blant dem er 19 år gamle Jay. Jay har sex med daten sin Hugh, en hendelse som fører til at hun blir forfulgt av en ukjent overnaturlig entitet. Filmen befinner seg altså innenfor the realm of the supernatural, men det er en type minimalistisk og angstfylt skrekk som ikke er avhengig av jumpscares og masse gore for å være skremmende. I tillegg er filmfotografien helt nydelig og soundtracket består av badass synth med gode John Carpenter-vibber, og sammen skaper alt dette en fantastisk creepy stemning.

Tucker and Dale vs Evil

Related image

Tucker og Dale, to velmenende hillbillies og bestevenner, er på tur til skogen for å fiske, drikke øl og renovere deres nyinnkjøpte og ganske falleferdige feriehytte. På vei til hytta møter de en gjeng uvitende college-studenter som er overbevist om at Tucker og Dale er morderiske rednecks – og når en av jentene i gjengen blir separert fra vennene sine er det duket for misforståelser, uventede vennskap og rimelig mye blod.

Filmens premiss er at den leker med klassiske tropes og snur fullstendig rundt på klisjén om den gjengen med ungdommer som er på tur i skauen og blir slakta av seriemordere,  og det funker så jævlig bra. God gammeldags misforståelse danner grunnlaget for humoren, og selv om filmen kan kalles en skrekkomedie så er den mer morsom enn direkte skummel. Filmen har også overraskende mye feelgood og man blir legit varm inni seg av enkelte scener. Uten tvil en av mine favorittfilmer som jeg kan se om og om igjen når jeg trenger å muntres opp.

Creep

Det skal ganske mye til før jeg blir ordentlig, skikkelig, legit skremt av en skrekkfilm – og det var nøyaktig det som skjedde da jeg så Creep (2014) for første gang. For å si det sånn: da jeg så filmen på iPaden i senga ble jeg så helsikes redd at jeg på et tidspunkt knapt klarte å se på skjermen og måtte ligge og fysisk vinkle den bort fra ansiktet mitt lol…

Creep er en found footage-film som følger Aaron, en videograf som tar en dagsjobb i en avsidesliggende by for å filme livet til den døende Josef. Etter hvert som de tilbringer dagen sammen oppfører Josef seg mer og mer merkelig, og det blir straks tydelig at han ikke er hva han opprinnelig gav seg ut for å være.

Dette er found footage på sitt beste. Spenningen bygger seg utrolig godt opp selv om filmen tidvis er saktegående, og filmskaperne utnytter sjangeren godt for å skape ordentlig redsel hos seeren. Stemninga i seg selv er også creepy, og man merker at det er et eller annet som ikke stemmer (for å ikke snakke om at Mark Duplass er perfekt i rollen som Josef). Et must-see for alle som er ute etter å bli skikkelig skremt.

Reklamer

Bok: History Is All You Left Me

history-is-all-you-left-me
“People are complicated puzzles, always trying to piece together a complete picture, but sometimes we get it wrong and sometimes we’re left unfinished. Sometimes that’s for the best. Some pieces can’t be forced into a puzzle, or at least they shouldn’t be, because they won’t make sense.”

Griffin er 17 år og har nettopp mista sin bestevenn og eks-kjæreste Theo i en drukningsulykke. Theo var også hans første kjærlighet, og Griffin var aldri i tvil om at de kom til å ende opp sammen igjen når tida var inne. Men framtida som han en gang forestilte seg har nå falt i grus. Mens Griffin er fanget i sorgen og i tillegg lider av OCD som stadig forverrer seg, søker han hjelp hos en uventet person: Theos nåværende kjæreste, Jackson. Men hemmeligheter kommer frem til overflaten etter hvert som vennskapet deres utvikles, og Griffin er nødt til å konfrontere hver eneste puslebit av fortiden sin for å kunne gjenoppbygge framtiden.

History Is All You Left Me av Adam Silvera handler om kjærlighet slik den oppleves for første gang. Men den handler også om hvordan man mister den kjærligheten og Silvera skildrer det så vakkert: han skriver om mennesker og forhold på en måte som treffer deg midt i hjerterota. Det er ikke grandiost, men det ligger heller i detaljene.

Silvera utforsker sorg, vennskap og den første kjærligheten på en vanvittig hjerteskjærende måte, samtidig som han balanserer det med varme, humor og håp for fremtiden. Kjærlighet og forhold er rotete og godt og vondt samtidig, og Silvera skildrer et fantastisk godt bilde av det. Karakterene er komplekse og realistiske og de føles ut som mennesker som kunne eksistert på ekte. Her er det ingen bad guys, bare en gruppe tenåringsgutter som prøver så godt de kan å håndtere livet.

Ikke minst er det forfriskende å for en gangs skyld lese en bok med LGBT-karakterer som handler om noe annet enn homofobi og det å komme ut av skapet. Det er fortsatt viktig å lese og skrive om de temaene, men det er veldig fint å se flere bøker som utforsker horisonten utover det. Boka gjør en god jobb med å inkludere støttende foreldre og venner, positive skildringer av homofile og bifile gutter, og tenåringer som har sex uten skam (og med beskyttelse!).

Som dere kanskje har skjønt, så har History Is All You Left Me gjort enormt stort inntrykk på meg og jeg grein som en FOSS så mange ganger da jeg leste (jeg blir fortsatt litt tårevåt i øynene når jeg tenker på boka…….). Jeg misunner alle som skal lese denne for første gang, for dette er uten tvil en av de beste YA-bøkene jeg har lest så langt.

 

Film: Attack the Block

I et av Sør-Londons shady nabolag har en gjeng med kriminelle tenåringer nettopp rana Sam, en ung kvinne som er på vei hjem fra jobb. Ranet blir forstyrret av et objekt som faller fra himmelen rett i nærheten. Objektet viser seg å være et romvesen fra det ytre rom – og det er langt fra det siste som skal lande på jorda. Gjengen tar deretter på seg oppgaven å forsvare husblokken og nabolaget sitt fra «big alien-gorilla-wolf-lookin’ motherfuckers».

attack-the-block-ep-optimum-releasing

Attack the Block ble utgitt i 2011, og det er filmdebuten til både regissør Joe Cornish, skuespiller John Boyega i hovedrollen som gjenglederen Moses, og komponist Steven Price (som senere vant en Oscar for Gravity sin filmmusikk). Filmen har fått særdeles god kritikk og en rekke priser på ulike filmfestivaler, men av en eller annen grunn har den fløyet fullstendig under radaren (i alle fall min) og jeg har sett lite hype rundt den de siste årene. Og den fortjener virkelig å bli sett!

Noe av det jeg liker best med Attack the Block er fraværet av typiske heltefigurer som hemmelige agenter og voksne politimenn, for det er nemlig street kids fra arbeiderklassen som er heltene og beskytter nabolaget i denne historien. Skuespillerne er også superdyktige: både Jodie Whittaker (i rollen som Sam som senere teamer opp med gjengen) og Nick Frost (som den lokale doplangeren) gjør god figur, og de fleste hovedrollene har gått til unge, ukjente og ferske skuespillere som presterer utrolig godt.

attack-aliens

Sam, Moses og gjengen lærer etter hvert å kjenne og forstå hverandre bedre, på bakgrunn av deres felles opplevelse av å bo i den samme kommunale husblokken. Under filmens action og humor ligger også det noe som jeg personlig er stor fan av, nemlig en god gammeldags redemption tale.

Hvis du vil se en heftig action-sci-fi flick med en sømløs blanding av britisk humor, spenning med god flyt og et subtilt sosialt budskap, så er Attack the Block definitivt filmen å sette på allerede i kveld. Den er et forfriskende og undervurdert innslag i en lang rekke av filmer om alieninvasjoner, og anbefales på det varmeste (også får man se Finn fra Star Wars og Doctor Whos nye doktor bekjempe aliens sammen og det er jo ganske kult).

Musikk: Mitski

En av mine desidert største favorittmusikere denne høsten og vinteren er japansk-amerikanske Mitski. Jeg oppdaget henne først tidligere i høst da jeg hørte Your Best American Girl, hovedsingelen fra Mitskis fjerde og siste album Puberty 2 (2016). Jeg falt pladask, og siden har jeg hørt på Puberty 2 et umenneskelig antall ganger (og jeg får fortsatt gåsehud).

På det enkleste kan man kalle Mitski en singer-songwriter, indie rock artist eller noe i den duren. Likevel er hun så mye mer enn bare det: på Puberty2s knappe 31 minutter leverer hun dyktig artikulerte sangtekster pakket inn i ren vemodighet og ærlighet. Albumet setter ord på hvordan det er å være voksen og all angsten som medfølger voksenlivets byrder, og avslutningslåta Burning Hill oppsummerer essensen ved albumet (og livet som voksen): «And I’ll go to work and I’ll go to sleep and I’ll love the littler things.» Det instrumentelle er intenst og rått og man får bare lyst til å blæste låtene på fullt volum. Sjekk bare ut noen av disse linjene fra Your Best American Girl, om kjærlighet og forhold på tvers av kulturell identitet:

You’re the sun, you’ve never seen the night
But you hear its song from the morning birds
Well I’m not the moon, I’m not even a star
But awake at night I’ll be singing to the birds

Mitski inkorporerer indie rock, vemodig dream pop og folk-punk i en sømløs miks. Noe av det beste med musikken er definitivt den unike vokalen hennes som forener og binder det hele sammen. Stemmen hennes har en helt særegen kvalitet, en egen «Mitski-ness» som Pitchfork kaller det, og det er så behagelig å høre på.

Issue03-2016_Online45

Jeg anbefaler å høre Puberty 2 fra start til slutt, høylytt og uten pause. Likevel vil jeg også trekke frem noen enkeltlåter som mine personlige favoritter, blant annet My Body’s Made of Crushed Little Stars og Thursday Girl. Førstnevnte bærer preg av eksploderende angst og den går sømløst over i Thursday Girl, som hjemsøker deg og virkelig åpner opp tårekanalene. Fireworks har noen helt fabelaktige sangtekster, blant annet åpningsverset:

One morning this sadness will fossilize
And I will forget how to cry
I’ll keep going to work and you won’t see a change
Save perhaps a slight gray in my eye

Helt til sist: en live-versjon av Happy (som jeg personlig foretrekker over albumversjonen). Har dere HØRT en så funky gitar før???

Nå har jeg skrevet mest om Puberty 2 ettersom det er det Mitski-albumet jeg har hørt mest på, men Bury Me At Makeout Creek (2014) er også ei godskive som er vel verdt å sjekke ut.

Kilder:

Mapes, Jillian. (2016, 22. juni). Puberty 2. [Anmeldelse av albumet Puberty 2 av Mitski]. Pitchfork. Hentet fra https://pitchfork.com/reviews/albums/21970-puberty-2/

Musikk: coverlåter

Coverlåter vekker alltid stor begeistring hos meg. Det er selvfølgelig ikke alle covere som er like fantastiske, men det finnes mye der ute som løfter låtene til et helt nytt nivå. Ofte kommer man også over noe som til og med er bedre enn originalen.

Jeg har hørt mange covere gjennom årene, og her er noen av dem jeg liker aller best.

Tears For Fears – My Girls (Animal Collective)

Da jeg fant denne ble jeg helt i ekstase, for det er veldig kult når en av favorittgruppene mine covrer en annen favorittgruppe av meg. Sjangermessig befinner Animal Collective seg i jungelen av eksperimentell elektronisk ambient psykedelisk pop, mens gode gamle Tears For Fears spiller new wave/synth pop og hadde sin storhetstid på 80-tallet.

My Girls ble utgitt som den første singelen fra Animal Collectives meget kritisk anerkjente album Merriweather Post Pavilion (2009). MPP er deres åttende studioalbum og responsen var overveldende positiv – anmeldelsene var rave, det er deres mest kommersielle suksessfulle album til dags dato, det havna på utallige album of the year-lister og den er inkludert i boka 1001 album du må høre før du dør. Jeg anbefaler sterkt å sjekke ut hele plata. Selv om musikken er ganske eksperimentell, er MPP likevel deres mest ‘radiovennlige’ album hittil.

My Girls er en fantastisk dansbar låt, og replay-valuen er høy. Jeg elsker at Tears For Fears har gjort en så bra jobb med å bevare entusiasmen samtidig som låta har fått en herlig new wave-feel med perkusjon og ekstra synth.

Iron & Wine – This Must Be The Place (Talking Heads)

This Must Be The Place er desidert en av de største new wave-klassikerne fra 80-tallet, og David Byrne skriver om kjærlighet på en subtil og treffende måte: Out of all those kinds of people/You got a face with a view/I’m just an animal looking for a home/Share the same space for a minute or two. Iron & Wine og Ben Bridwell fra Band of Horses har strippa ned låta og gir oss en akustisk tolkning i velkjent folk rock-stil med glidende gitar og nydelige vokalharmonier.

PS: da jeg skrev dette innlegget så kom jeg over enda et amazing cover av samme låt, fremført live av Car Seat Headrest og Naked Giants. Den finnes her og det er noe av det kuleste jeg har hørt på lenge, med den unike Car Seat Headrest-sounden som funker sjukt bra. Skru opp lyden, for denne er best når man spiller den HØYT.

Xiu Xiu – Laura Palmer’s Theme (Angelo Badalamenti)

Over til noe helt annet: Twin Peaks-soundtracket er et av de mest anerkjente og velkomponerte soundtrackene innenfor TV-verdenen, og det er intet mindre enn et mesterverk. I løpet av nesten 5 minutter er Laura Palmer’s Theme hjemsøkende, gloomy og håpefull, noe som for øvrig er en presis gjenspeiling av Laura og Twin Peaks. Jeg har enda ikke hørt så mye på Xiu Xiu utenom Twin Peaks-coveralbumet deres, men musikken kan trygt klassifiseres som eksperimentell rock. Coveret deres av Laura Palmer’s Theme er ekstra dystert, og spesielt cymbalkræsjene er en fin touch som forsterker den ubehagelige følelsen av at noe er galt.

Carpenter Brut – Maniac (Michael Sembello)

Dere kjenner nok til Maniac fra soundtracket til 80-tallsfilmen Flashdance. Franske Carpenter Brut serverer oss et helt rått gjennomført synthwave-cover med masse energi. Den instrumentale biten er badass og jeg bare digger hele feelen som låta gir. Originalen er en av mine favoritter fra 80-tallet, men jo mer jeg hører på Carpenter Brut sin versjon jo mer blir jeg overbevist om at den overgår originalen. Dette er definitvt et must på enhver festspilleliste.

The Antlers – When You Sleep (My Bloody Valentine)

Vi avslutter lista med kanskje en av de aller fineste låtene noensinne lagd og et minst like vakkert cover. My Bloody Valentine regnes som en av de største pionerene innefor shoegaze (stikkord her er støy, effektpedaler, uortodokse gitarteknikker og drømmende vokaler), og deres andre album Loveless (1991) blir av svært mange sett på som et av 90-tallets beste album og et magnum opus innenfor shoegaze, det har hatt enorm innflytelse på artister opp gjennom årene og den er inkludert i 1001 album du må høre før du dør. When You Sleep er den første singelen fra Loveless.

Også kommer jo søren meg indierock-bandet The Antlers og bare lager DET sjuke coveret. Jeg blir fortsatt helt blown away av å høre på det – det er så sakte, så ambient, så magisk. Det føles som en drøm og jeg elsker det. For å ikke snakke om fanvideoen med alle naturklippene som passer så godt til.

Vi er egentlig ved veis ende nå, men er en liste egentlig en ekte liste uten en ekstraliste med honorable mentions? Nei. Her er coverlåtene som bare må nevnes i tillegg:

Musikk: Donnie & Joe Emerson

donniejoeemerson

jeg elsker jumpsuits og jeg elsker dette albumcoveret

Førstemann ut er en av mine aller beste oppdagelser, den amerikanske brødreduoen Donnie & Joe Emerson: en god blanding av west-coast pop og blue-eyed soul, ispedd rock og funk og en stor dose oppriktighet.

Jeg oppdaga duoen for første gang i januar 2016, da låta Good Time fra debutalbumet deres Dreamin’ Wild (1979) fant veien til min Discover Weekly på Spotify (DW er forresten en amazing funksjon og jeg anbefaler den helhjerta, den finner frem mye kult basert på det du allerede hører på).

Siden den gang har jeg aldri gått lei: Good Time er ren feelgood, introen er en av mine favorittintroer noensinne, og jeg elsker basslinja gjennom hele låta. Soulballaden Baby er full av varme og kjærlighet, mens den psykedeliske avslutningslåta My Heart bygger seg opp og gir perfekt closure til albumet.

Etter hvert ble jeg ganske nysgjerrig på albumets bakgrunn, mye takket være albumcoveret. Et raskt Google-søk avslørte at brødrene vokste opp på en familiegård i ingenmannsland, også kjent som Fruitland, Washington, et tettsted med hele 700 innbyggere. Det hele startet sommeren 1978 da faren deres Don Sr. kjøpte en traktor med innebygd radio som de hørte på gjennom de lange arbeidsdagene. Siden de levde såpass isolert var 70-tallets radiohits deres eneste musikalske kunnskap og inspirasjon fra omverdenen. Yngstemann Donnie sa følgende i et intervju med The Guardian i 2012:

«I would just contemplate being in those tracks, you know? I couldn’t get my head out of it. I grew up with them on eight to 10 hours a day, going round and round that field.»

Brødrene ble inspirert til å skrive og spille inn musikk sammen, og faren deres ble så imponert at han bygde et øvingslokale til dem på eiendommen. Videre fortsatte han å være Father Of The Year ved å bruke $100 000 på å lage et innspillingsstudio til dem – her spilte de inn Dreamin’ Wild som de etter hvert trykte opp 2000 (!) kopier av. Og siden Don Sr. faktisk er verdens beste og mest støttende pappa, så bygde han også «Camp Jammin'» på gården, en konserthall med plass til 300 publikummere.

I mellomtiden slet familien med å betale ned lån og de mista stadig større deler av gården sin. Drømmen om berømmelse var satt på vent, livet gikk videre og Dreamin’ Wild satt under radaren helt frem til 2008, året da platesamleren Jack Fleischer fant plata i en antikkbutikk i Spokane ved en ren tilfeldighet. Fleischer ble rett og slett helfrelst og albumet ble endelig kjent gjennom word-to-mouth, og lo-fi artisten Ariel Pink gav ut et cover av Baby sommeren 2012. Samme år ble plata re-released til strålende kritikker, blant annet fra Pitchfork som beskriver den som en «godlike symphony to teenhood.»

Noe av det jeg elsker mest med Dreamin’ Wild er hvordan den er så vanvittig oppriktig og naiv og genuin: dette er musikk skrevet og spilt av to utrolig dyktige tenåringer som den gang levde så isolert og med radioen som deres eneste musikalske input fra verden utenfor. Albumet er ikke perfekt og de var kanskje naive og visste lite om musikkbransjen, men de spilte musikken sin med genuinitet og talent. Joe sa følgende i The Guardian-intervjuet:

«We did it with our hearts in the right place, we did it because we really wanted to share our music and we thought we had something special.»

Jeg er helt enig, og jeg er så glad for at albumet endelig kom til overflaten og får den anerkjennelsen den fortjener etter 30 år. Det er en fantastisk miks av rock/pop/soul og det passer perfekt i disse sommerdagene.

Her er også et fint intervju med brødrene:

 

Kilder:

Beta, Andy. (2012, 29. juni). Dreamin’ Wild. [Anmeldelse av albumet Dreamin’ Wild av Donnie & Joe Emerson]. Pitchfork. Hentet fra http://pitchfork.com/reviews/albums/16841-dreamin-wild/

Hoby, Hermoine. (2014, 28. juli). Donnie and Joe Emerson, and the most moving lost record of the 70s. The Guardian. Hentet fra https://www.theguardian.com/music/2014/jul/28/donnie-joe-emerson-dreamin-wild

11. mai

Jeg så egentlig ikke for meg at jeg skulle sette i gang med blogging igjen, noe som var min store hobby da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Den gang handlet det riktignok mer om hverdagen min og alt jeg holdt på med i en alder fra 14 til 18.

Siden sist har jeg fylt 23 år, tatt en bachelorgrad i bibliotekfag og et årsstudium i engelsk, og sletta de gamle bloggene mine (tanken alene er cringeworthy).

Nå er det jo et par andre grunner til at jeg har begynt å skrive igjen: for det første har jeg opplevd så sjukt mye god musikk, bøker, filmer og tv-serier som jeg er veldig keen på å dele med verden, og verken twitter eller instagram er tilstrekkelige nok plattformer for det (og heller ikke gruppechatten til vennegjengen min hvor jeg poster en drøy mengde spotify- og youtube-lenker). For det andre er jeg jo utdanna bibliotekar og blogg er perfekt for å øve på formidling og skriveferdigheter, noe som står sentralt i rollen som bibliotekar. FYI, jeg har ingen musikk- eller filmfaglig bakgrunn whatsoever og dette blir bare en low-key og uformell blogg hvor jeg (som privatperson) basically skriver om ting jeg elsker og synes verden burde vite mer om.

(Hvordan avslutter man egentlig et blogginnlegg? Har glemt det etter fem år. (PS: jeg er altfor glad i parenteser og jeg sender en hilsen til min venn Stig som vet alt om parenteser.))